Publisert: 17. jan. 2015

Vi som solgte havet av Morten Strøksnes

To menn fra Stavanger, og en kvinne fra Harstad, vil gi bort kontrollen over vår viktigste ressurs.

Morten Strøksnes

Publisert: 17.jan. 2015 - publisert i BT

Våre havressurser er historisk sett det mest verdifulle vi har. Store deler av landet er bygget på havets rikdommer, gjennom mange hundre år. Men kontrollen over disse ressursene har lenge beveget seg mot kanten av en avgrunn. Nå står politikere, byråkrater, lobbyister og professorer klare til å gi det siste lille dytt.

Full, ugjenkallelig privatisering er målet.

Skal slike planer lykkes, må de gjennom en formell kvern. Endringene må påføres en aura av fornuft og nødvendighet. Rapporter og utredninger bestilles, komiteer nedsettes. Hvem man inviterer bestemmer også resultatene.

Rett før jul i fjor ble havindustrimeldingen (NOU 2014:16) publisert. Bestillingen kom fra den forrige fiskeriministeren, oppdrettsmillionæren Lisbeth Berg-Hansen (Ap).

Ragnar Tveterås har ledet utvalget. Frank Asche har ledet arbeidet med den viktige underrapporten. Begge er professorer i økonomi ved Universitetet i Stavanger. De er eksperter på det samme: Å øke effektiviteten, og dermed profitten i oppdrettsbransjen.

Tveterås og Asche forsker på det samme ved samme institusjon, og skriver fagartikler sammen. De spiser lunsj i samme kantine. De lar seg gjerne fotografere sammen - kanskje mens de holder en oppdrettslaks over hodene, med ansiktsuttrykk som skulle tilsi at den var deres førstefødte sønn eller datter.

Jeg vet ikke om de to også tilbringer feriene sammen. Men skulle man funnet noen som var nærmere knyttet sammen til å vurdere norsk sjømatnæring, måtte de ha vært siamesiske tvillinger.

Hvilke råd gir Tveterås, Asche og de andre som står bak havindustrimeldingen? De anbefaler full privatisering og liberalisering av det norske fiskeri- og sjømatregimet. De vil oppheve leveringsplikten og deltakerloven (som skulle sikre at aktive fiskere tjente på fisken, ikke investorer). De ønsker å gi storkonsern kontroll over hele verdikjeden, fjerne regionale hensyn og la fiskekvotene samles på enda færre hender.

Oppdrettsnæringen bør slippe de fleste reguleringer, sier de. Jada, klart det, man må jo «ta hensyn til miljø og sykdom». Men bare så lenge bransjen samtidig loves «jevn og forutsigbar vekst» og får bestemme alt selv.

Tveterås advarte før NOU’en ble offentliggjort: «Dette er ikke kosmetikk. Det skal ikke pusses på fasaden». Han tullet ikke. Tveterås-utvalget foreslår en sjokkdoktrine. Om forslagene gjennomføres vil en liten økonomisk elite få kontroll over Norges havressurser.

I fjor høst var også Asche i media. På totalt sviktende grunnlag utnyttet han sin professortittel til å forsvare oppdrettsbransjen miljøregnskap. Hvorfor dummer en norsk økonomiprofessor seg frivillig ut på denne måten? Hvorfor overhodet gjøre seg til talsmann for private særinteresser? Et generelt tips i slike tilfeller er: følg pengestrømmen.

Økonomi på dette nivået er ikke vitenskap. Det er politikk og ideologi - ja kanskje til og med religion. Og det er ingen tvil om hvilken sådan Tveterås og Asche bekjenner seg til: markedets. Samfunnsmessige hensyn er radert ut av deres regnestykke. Noen definerte en gang en gal mann som en som har mistet alt, bortsett fra fornuften.

Av gode grunner har NOU’en skapt sterke reaksjoner i mange miljø, ikke minst nordpå. Det som planlegges er et slags comeback for hanseatene og nessekongene, denne gangen iført markedsliberalismens drakt, altså dressen.

Professor Peter Ørebech, som er Norges fremste ekspert på hav- og fiskerirett, mener at havindustriutvalget oppfordrer politikerne til klare brudd på norsk lov.

Tveterås og Asches store forbilde er Island. Deres guru er en islending ved navn Jóhannes Pálsson, som ofte holder foredrag i norske miljøer. Han må være litt av en karismatiker. Island kollapset som kjent etter at landet bygget opp en vill, liberalistisk spekulasjonsøkonomi. Islandske fiskekvoter ble pantsatt i utenlandske banker. Det driftige islandske folk har mistet kontrollen over fisken, men mange investorer tjener bra med penger. Det har fått øynene til å funkle hos to norske økonomiprofessorer.

Islendingene er for øvrig allerede i ferd med å kjøpe seg opp i norsk fiskerinæring.

Tro det eller ei, i Norge er næringens inntjening jevnt over svært god. Tveterås og Asche bedriver klassisk krisemaksimering. Bare en liten detalj mangler: en troverdig krise. For bare to år siden hevdet de to professorene - sammen - at norsk sjømatindustri var best i verden!

Typisk foreslår havindustriutvalget ingen tiltak for å styrke kystflåten - til tross for at slike er blitt innført nettopp på Island, med suksess. Men Tveterås og Asche er storredernes, bankene og investorenes menn, ikke kystens. Begge er ideologiske svermere, med utidsmessige drømmer om at storindustri, eid av storkapital, som per definisjon er internasjonal, skal forvalte våre havressurser på en uovertruffen måte.

Fiskeriminister Elisabeth Aspaker mottok NOU’en med et bredt smil, vel vitende om at innholdet passer som hånd i hanske med hennes egne planer.

To svært gode bøker om fiskeri, oppdrett og havressurser er blitt utgitt relativt nylig. Både «Fiskehistorier» av Henning Røed og «Kvotebaronar» av Gunnar Grytås avsluttes med skrekkscenarioer. Begge er nesten identiske med Tveterås og Asches varmeste anbefalinger.

Havet har alltid vært vår viktigste økonomiske ressurs. Vi skal leve av det, også etter oljen. Vi kan ikke privatisere det, uten å påføre oss og kommende generasjoner enorme kostnader. La oss våkne opp av oljenarkosen før det er for sent.

Apropos: Før oljeeventyret kom i gang, ville sterke krefter overlate alt til private, for en liten engangssum.