Konsekvensutredning etter naturmangfoldloven for Lofoten, Vesterålen og Troms?
Ap vil igangsette "konsekvensutredning av petroleumsaktivitet i uåpnede deler av Nordland 6 og i feltene Nordland 7 og Troms 2 for så deretter å ta stilling til spørsmålet om petroleumsaktivitet i disse områdene" (Programforslaget). Betyr det at Ap mener at selv der analyser avdekker drivverdig olje, så er synet at vi har råd til å la det sorte gullet ligge? Helga Pedersens formuleringer i intervjuet i Bladet Vesterålen 1.2.2013 s. 3 kan tyde på det. Her brukes ord som "kunnskapstilfang", "kunnskapsinnhenting", "tradisjon for å søke kunnskap" etc. Selvsagt er kunnskaper bra, hvis prosessen da ikke kun blir ren legitimitetsforskning!
Det er uklart hva Ap egentlig vil oppnå. I intervjuet sier Pedersen at Ap nå skal igangsette utredningsarbeid for å få mer kunnskaper om hva oljevirksomheten vil medføre: "Dette er den eneste riktige måten å gjøre det på. Vi har lang tradisjon for å søke kunnskap. Den linja vil vi følge også her". M.a.o. utredningen skal ikke automatisk lede til oljeutvinning. Den skal lede til kunnskap om konsekvenser.
Hva slags "konsekvensutredning" er det Ap tar sikte på? Er det en utredning etter petroleumsloven (1996) eller naturmangfoldloven (2009)? Ap presiserer ikke dette. Petroleumsloven omhandler utredninger i flere sammenhenger. Det dreier det seg om "en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha" (petroleumsloven § 3-1).
Vil Ap ha utredning iht. petroleumsloven som et ledd i undersøkelsestillatelse? I så tilfelle vil rettighetshaver fullt ut bestemme utviklingen når blokker er tildelt, jf. petroleumsloven § 4-2: "Beslutter rettighetshaver å bygge ut en petroleumsforekomst, skal rettighetshaver forelegge for departementet til godkjennelse en plan for utbygging og drift av petroleumsforekomsten." Det er rettighetshaveren – om det ble BP, Total, Agip, Esso, Statoil etc. – som treffer avgjørelsen. Og meg bekjent er det få tilfeller av at funnet olje eller gass i drivverdige mengder ikke er utvunnet. Derfor kan det ikke være denne form for utredning som Ap sikter til.
Det må siktes til noe annet: Dvs. at "det på statens vegne kan iverksettes undersøkelser uten undersøkelsestillatelse" (Ot.prp.nr.72 (1982-1983) s. 43). Er det dette Pedersen omtaler? I så tilfelle er det ingen automatikk.
I begge disse tilfeller er det imidlertid tvilsomt om Ap får en grundig nok kunnskapsbase. Er det plass for utredninger ikke kun av ulemper i undersøkelses- og letefasen, men også dem som følger av utbyggings- og driftsfasen? "Det vil være en meget vanskelig oppgave å foreta en fornuftig vurdering av virkningene … på et tidspunkt hvor en ikke vet om en finner petroleum, hva en eventuelt finner – olje, gass eller kondensat, hvor mye en finner, hvor forekomsten(e) eventuelt befinner seg og når slikt funn eventuelt blir gjort. En vet heller ingenting om ilandføringsmåte og ilandføringssted eller om ilandføringsstedet i det hele tatt blir i Norge. Reelle hensyn taler derfor også for en snever fortolkning av kravet til utredninger, slik at det hovedsakelig er letevirksomheten som vil være gjenstand for utredning" M.a.o. det vil ikke være særlig mer viten om mulige følger av en åpning etter at vurderingen har vært foretatt enn før. Dette henger sammen med at kravet til grundighet er begrenset; "Det kreves med andre ord ikke omfattende og detaljerte konsekvensutredninger knyttet til utbyggings- og driftsfasen" (Universitetsforlagets blå kommentarutgave http://dxp.kommentarutgaver.no/dxp/content/petroleumsloven/?id=para_3-1 ).
Det er slike ufullstendige opplysninger som vil ligge til grunn for et evt. vedtak om åpning: "Åpning av et område for petroleumsvirksomhet betyr at en får letevirksomhet i området basert på utvinningstillatelser. En utvinningstillatelse gir rett til også å bygge ut et petroleumsfunn og å produsere dette på nærmere fastsatte vilkår og under bestemte forutsetninger. Dette er forhold som må tas i betraktning ved de vurderinger som gjøres når standpunkt til åpning av et område skal tas" (Ot.prp.nr.72 (1982-1983) s. 44).
Da kunnskapene som innhentes i petroleumsloven er mangelfulle anbefales det å la naturmangfoldloven av 2009 ta føringen. Loven gjelder ut til 12 n. mil og etter vedtak enda lengre ut. Hjemmelen for utredningen er § 53 som har som undesøkelsesgjenstand om en evt. oljevirksomhet vil føre til en "forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand. Skjønnstema er om inngrepet fører til en rettstridig forringelse av naturtype. Det rettstridige er slik formulert i lovens forarbeider: "Er det imidlertid tale om at en forekomst blir helt ødelagt, kan det fort være tale om forringelse hvis det ikke er mange forekomster igjen av naturtypen" (Ot.prp.nr.52 (2008-2009) s. 434). Endring av den smale sokkel utenfor Vesterålen fra gytefelt til oljefelt vil lett kunne regnes som ulovlig forringelse.
Den kunnskapsinnhenting som Pedersen taler så varmt for, vil etter naturmangfoldloven kunne gå i flere retninger: Om inngrepet er omfattende nok kan resultatet iht. § 39 bli at det opprettes et marine verneområde. Et slikt område kan være noe som har "særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter" (bokstav g). Lofoten og Vesterålens betydning som gyteområde for skrei må oppfylle dette kriterium og således være mulig hjemmel for marint vern. Fordi en slik utredning i regi av naturmangfoldloven er langt mer omfattende og dyptpløyende enn ditto utredning etter petroleumsloven, vil de kunnskaper som Ap søker etter være best å innhente iht. naturmangfoldloven.