Publisert: 14. apr. 2026

Årsmøtetalen

Styreleder Kristian Sandtorv åpnet Pelagisk Forening sitt årsmøte med sin tale:

Velkommen

Fiskeriminister, representanter, medlemmer og gjester. Velkommen til det 15. ordinære årsmøtet i Pelagisk Forening. Det er en glede og igjen få ønske dere velkommen til årsmøte her på Hotel Norge.

Enda et fiskeriår er gått, og vi har lagt bak oss 2025 som på mange måter ble annerledes enn det så ut til ved inngangen til året. På tross av lave kvoter og betydelig usikkerhet endte 2025 bra for de fleste. Resultatene ble bedre enn mange hadde sett for seg. Det viser at næringen leverer også når rammene er stramme.

2026 blir også krevende. Kvotene er lave også i år, og markedet er urolig. Usikkerheten følger oss videre – både når det gjelder prisutvikling, etterspørsel og internasjonale rammevilkår. Samtidig går vi inn i året med erfaringene fra 2025 i ryggen, og med vissheten om at næringen har håndtert stramme rammer før.

Rutinene og fiskerihverdagen går som før. Samarbeidet mellom båtene og landindustrien er godt. Jeg stiller likevel spørsmål ved de repeterende påstandene om at fiskeflåten ikke leverer nok råstoff til Norge. Tallene fra salgslagene taler for seg selv.

Fremstillingen i media blir misvisende når enkeltstående sildeleveranser til Danmark trekkes fram uten å nevne at flere norske anlegg var stengt eller ikke hadde kapasitet til å ta imot mer fisk, eller at de norske mottakene kjøper utenlandske fangster. Dette var særlig synlig i vinter med alle landinger fra Færøyene.

Skal vi ha fortsette å ha et godt samarbeid så er ikke dette gode bidrag i media.

Kvotemelding

I 2024 ble kvotemelding 2 lansert.

Med regjeringsskifte i 2021 kom meldingen om at det ble en ny kvotemelding. I 12 år har vi jobbet med ulike varianter av denne meldingen og ventet på at rammebetingelser skal komme.

Like før påske sendte Fiskeridirektoratet ut høring om fordeling av strukturgevinst etter utløpt tidsbegrensning og overgang til nye fiskeritillatelser. Spørsmål om fordeling av strukturgevinst og kvotetak har foreninga brukt mye tid på og det skal vi gjøre framover også.

Vi mener fortsatt at reglene om kvotetak og eierkonsentrasjon må ligge fast.
Dette var også intensjonen og føringen fra Stortinget.

CO2-avgift

Det føres i dag en avgiftspolitikk som virker mot sin hensikt.
CO₂‑avgiften skal redusere utslipp, men uten tilgjengelige alternativer til fossilt drivstoff treffer den ikke fiskerinæringen riktig.

Pga krigen i Iran økte drivstoffkostnadene dramatisk på kort tid.

Sp har sammen med Høyre, KrF og FrP fått gjennom i Stortinget et vedtak som midlertidig setter CO₂-avgiften på fiskeflåten for fiske i nære og fjerne farvann til kr 0 og gjelder fra 1. april til 1. september. 

Vi har jobbet lenge med CO₂-avgiften og vil fortsette å jobbe videre for at dette skal bli et permanent tiltak.

For når utenlandske fartøy slipper CO₂‑avgift, mens norske fiskere må betale, skapes det en skjevhet som svekker konkurransekraften og i verste fall aktiviteten langs kysten.

Norske fiskere betaler dermed avgift som verken kutter utslipp eller treffer rettferdig, avgiften blir et hinder – ikke et klimatiltak. Den rammer en næring som allerede har det laveste klimaavtrykket i norsk matproduksjon.

Konsekvensen kan være redusert uttak av klimavennlig norsk sjømat og øke importen av mindre bærekraftige proteiner – stikk i strid med både klimaambisjoner og sunn fornuft.

Tiltak som faktisk reduserer utslipp er fiske der fisken faktisk er, og sikre rammevilkår som gjør det mulig å høste ressursene effektivt og lønnsomt.

Forhandlinger

Pelagisk Forening bruker mer og mer tid og ressurser på å delta i internasjonale fiskeriforhandlinger. I vinter ansatte vi tidligere styreleder Jonny Lokøy for å jobbe med dette. Dette er et viktig arbeid, og av stor betydning for fiskere både på kort og lang sikt.

Vi har fått en avtale på NVG, og vi håper det nærmer seg en helhetlig avtale på makrell. Det er ennå en vei å gå før vi er i mål.

Det som derimot blir lengre og lengre vekk er å få en fornuftig avtale med Island.

Norge har en lang historie med loddefisket på Island og Jan Mayen. Etter et uregulert fiske på 70-tallet der Norge fisket en betydelig andel, ble vi i 1980 enig med Island om en avtale der Norges andel var 15 %.

Etter hvert ble Grønland del i en trepartsavtale fra 1989, der Norge sin andel gikk ned til 11%. Norsk andel gikk ytterligere ned med avtalen fra 1998 til 8 %, og ble redusert til 5 % i avtalen fra 2018.

I 2022 sa Island opp avtalen fra 2018, og Island og Grønland ble enig om en topartsavtale der de har delt andelen mellom seg 81-18, og satt av 1% til Norge.

Norge er uenig i andelen og betingelsene og er derfor ikke del av avtalen fra 2023. Island sin andel har holdt seg noenlunde stabil, mens Grønland har økt sin andel fra 11 % i 1989 til 18 % fra 2023.

Siden Norge ikke er del av 2023-avtalen ba Pelagisk Forening om at det åpnes for et prøvefiske på minimum 25 000 tonn sommerlodde i Jan Mayen-sonen. Dette har departementet nå sagt ja til.

Dersom det viser seg at prøvefisket er vellykket, oppfordrer vi til ytterligere økning av kvoten.

Avtalesituasjonen vi står i, viser hvor krevende det kan være å finne felles løsninger med Island. Vi har ulike interesser, og det gjør samarbeidet utfordrende. Derfor må Norge være tydelig på egne behov og ta beslutninger som ivaretar vår egen flåte og våre kystsamfunn. Skal vi i det hele tatt kunne gå inn i nye forhandlinger, må norske myndigheter løfte dette langt høyere på agendaen og møte prosessen med en helt annen tyngde og prioritet.

Areal

Det er en stadig hardere kamp om arealene til havs.

Arbeidet med å verne 30 prosent av havet er i gang. Fiskerinæringen må ha reell involvering her. Når forslagene kan berøre sentrale fiskefelt, må næringen få en plass ved bordet.

Regjeringen har lagt opp til et omfattende ambisjonsnivå for utbygging av havvind i norske havområder, de samme områdene vi skal drive fiske i. Planleggingen er allerede i gang i flere områder.

Havvindplanene som nå ligger på bordet, viser tydelig at fiskerinæringen må høyere opp i havvind‑hierarkiet. De foreslåtte områdene overlapper med noen av våre viktigste fiskefelt, og konsekvensene for fisket er ikke godt nok vurdert. Det er urealistisk å snakke om sameksistens når vindturbiner plasseres midt i områder som er selve grunnlaget for næringen.

Kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for utredningen er svakt, særlig når det gjelder effekter på fisk, støy, strømforhold og samlet belastning. Å åpne områder før vi vet mer, er dårlig forvaltning. Fiskerinæringen er en bærebjelke i norsk matproduksjon og kystøkonomi, og må behandles deretter. Skal vi lykkes med både energiomstilling og bærekraftig matproduksjon, må fiskeriene inn som en reell premissleverandør – ikke som en fotnote.

Det reiser også spørsmål når store deler av utbyggingen skjer gjennom selskaper med betydelig utenlandsk eierskap. Når milliarder av norske skattekroner brukes til å subsidiere utbygging i våre havområder, samtidig som fiskerinæringen fortrenges og verdiene i stor grad flyttes ut av landet, svekkes legitimiteten i prosessen.

Fisk er mat

Dette peker mot én ting: Fisk må få den plassen i samfunnsdebatten som næringen fortjener. For så lenge sjømat ikke regnes som en del av norsk matberedskap, blir det også enklere å skyve fiskeriene til side når havområder skal fordeles. Det ser vi tydelig i arealdebatten om havvind.

I Totalberedskapsmeldingen løftes korn og poteter frem som grunnpilarer i matberedskapen, mens sjømat – som hvert år gir oss milliarder av måltider – ikke nevnes. Det er et paradoks. Villfisken er en av våre største og mest klimavennlige matressurser, og flåten leverer millioner av måltider hver eneste dag. Likevel behandles næringen som om den står utenfor selve fundamentet for norsk matforsyning.

Når fiskens rolle i beredskapen undervurderes, undervurderes også fiskerinæringens stemme. Den dagen det anerkjennes at fisk er mat – og en helt sentral del av Norges evne til å brødfø egen befolkning – vil vi også bli lyttet til på en annen måte. Da vil våre innspill veie tyngre i arealkonflikter til havs, og vi vil stå sterkere når rammebetingelser og havområder skal forvaltes.

Snøkrabbe

Lukkingen av snøkrabbe ble en katastrofe, som vi fortsatt ser ettervirkningen av. Lukkingen kom for seint i gang og det var ikke satt av nok tverrfaglige ressurser, hverken hos direktoratet eller i departementet. Det er en omfattende prosess, og ressursene burde ha samsvart med det. Nå ser vi at staten blir saksøkt av rederier og at det er en sak i kontroll- og konstitusjonskomiteen på gang.

Fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen sier at direktoratet også er i gang med å ettergå opplysninger som har kommet fram i offentligheten for å se om det er hold i dette.

Reguleringen har heller ikke bidratt til å hjelpe flåten.

Reguleringen kom sent i desember og var svært inngripende for flere fartøys driftsmønster og hvordan flåten har innrettet seg.

Avsetning av levende snøkrabbe kunne snøkrabbeflåten fint klart å håndtere uten politisk styring. Skal næringen til havs utvikles bærekraftig og lønnsomt, må fartøyene få velge leveringsform selv.

20‑prosents avsetningen var ikke nødvendigvis et problem i seg selv, men det var innretningen som var problemet. Den er unødvendig når 10–11 fartøy allerede leverer levende og dekker rundt 35 prosent av volumet. Dette løser seg uten politisk innblanding.

Neste års regulering må være mer forutsigbar og komme lang tidligere. Når fartøyene får levere det de er rigget for, får vi også bedre kvalitet, mindre logistikkpress og bedre økonomi for hele verdikjeden.

Er Havforskningsinstituttet på rett kurs?

Jeg sa dette i fjor, og jeg må si det igjen – for det er så viktig: De store budsjettkuttene til Havforskningsinstituttet får alvorlige konsekvenser for fiskernes framtid. Færre tokt og mindre forskning betyr mindre kunnskap om havet, i en tid der vi egentlig trenger mer enn noen gang.

Vi står midt i en periode med økt aktivitet til havs, samtidig som flere bestander er under press.

Kvotene på makrell og torsk er historisk lave.

I tillegg er det 0-råd på lodde, tobis og øyepål. Og en sjøpattedyrbestand som får vokse fritt.

På samme tid vokser andre næringer fram – havvind, karbonlagring, mineralutvinning. Det vil kreve store arealer, og vi vet altfor lite om hvordan dette påvirker økosystemene. Når presset på havet øker, må kunnskapen øke, ikke reduseres.

Skal vi forvalte ressursene riktig, må beslutningene våre bygge på oppdatert og solid vitenskap. Da er det dypt bekymringsfullt at instituttet kutter tokt, forskning og stillinger. Det svekker grunnlaget for bærekraftig forvaltning, for framtidig matproduksjon, for kommende generasjoner og fiskere.

Kombinert med ubalanse i økosystemene, usikkerhet rundt flere bestander tilsier dette én ting: Vi må satse mer på havforskning, ikke mindre. Skal vi sikre en forutsigbar framtid for fiskerinæringen, må kunnskapsgrunnlaget styrkes – ikke bygges ned.

Jeg tror noe av nøkkelen til bedre forvaltning ligger i et bedre og tettere samarbeid mellom fiskere og forskere.

Fiskerne sitter på en unik erfaringsbasert kunnskap som ingen modell kan erstatte, og forskerne har metodene og verktøyene som trengs for å sikre bestandsvurderinger. Når disse to perspektivene møtes, får vi et kunnskapsgrunnlag som både er bredere, mer treffsikkert og som skaper større tillit i næringen. Derfor trenger vi mer dialog, mer felles tokt, og en kultur der fiskere og forskere jobber som partnere – ikke som motparter.

Makrell

Makrellsituasjonen ved inngangen til 2026 er alvorlig.

Forklaringen som ofte dominerer i offentligheten – at dette kun handler om overfiske – gir et feil bilde. De historiske bestandsestimatene er i ettertid blitt kraftig oppjustert, og det betyr at det som i dag omtales som overfiske i tidligere år, i realiteten skjedde på en bestand som var langt større enn man trodde den gangen.

Den viktigste årsaken til dagens situasjon er flere år på rad med svært svak rekruttering.

Skal vi ha et godt omdømme og en ryddig dialog – både nasjonalt og internasjonalt – må årsakene beskrives korrekt. Makrellen er en av våre viktigste bestander, og næringen er avhengig av at forskningsmiljøene er tydelige når kunnskapsgrunnlaget endres. Når nye modeller viser at tidligere estimater var for lave, må dette komme bedre fram.

Makrellen alene stod for eksportinntekter på 8,5 milliarder i 2025.

Det sier seg selv at næringen er avhengig av et godt omdømme ute i markedene.
Vi trenger at HI og forskerne tar ordet – høyt og tydelig og peker på at vedvarende svak rekruttering som var hovedårsak på bestandssituasjonen.
Forskningsmiljøene må aktivt korrigere medier som fester inntrykket av at krisen skyldes «overfiske». Vi forventer at fagmiljøene bidrar til at en sitter igjen med et mer riktig bilde.

Oman

Da det ble kjent at Havforskningsinstituttet hadde mannskap og et forskningsfartøy i Oman akkurat idet krigen brøt ut i Midtøsten, kom det også en debatt om prioriteringene. For samtidig som situasjonen var alvorlig, må vi kunne stille spørsmål ved at et av våre mest moderne forskningsfartøy og betydelige norske ressurser brukes på forskning av økosystemet i utlandet. På samme tid mangler vi toktdøgn, data og kapasitet i våre egne havområder. Norske fiskerier står midt i store endringer, og behovet for kunnskap langs norskekysten har aldri vært større. Da er det vanskelig å forstå at vi sender kapasitet ut av landet, i stedet for å styrke forskningen her hjemme.

Sjøpattedyr

Og hvis noen i salen tror jeg i år ikke kommer innom sjøpattedyr, så må jeg skuffe dere.

For fiskerne melder om en tydelig endring i havet. Spekkhoggere og knølhval er ikke lenger et sjeldent syn – de er blitt en daglig del av fiskeriet, og for mange sildefiskere skaper dette store utfordringer. Hvalen går tett på redskap, skader både seg selv og utstyr, og påvirker driften direkte. Men det som bekymrer aller mest, er konsekvensene av denne ubalansen.

Tallene begynner å bli velkjent, hval og sel spiser rundt 25 millioner tonn sjømat i året, mens hele fiskeflåten til sammen tar opp bare 4,2 millioner tonn. Når toppredatorene ikke har naturlige fiender, ingen kvoter og ingen regulering, sier det seg selv at dette påvirker økosystemet. Vi ønsker en bærekraftig forvaltning, og det betyr også at vi må tørre å snakke om uttak fra toppen av næringskjeden. Samtidig ønsker vi at ressursene – både kjøtt og spekk – skal kunne brukes, men vi trenger ikke ha alle svarene før vi løfter problemstillingen. Det oppleves ofte som et ømtålig tema, og debatten blir skjøvet bort, mens næringen faktisk står i en situasjon der ubalansen er synlig hver eneste dag. Vi vil ikke bygge opp en bestand som til slutt sulter og lider. Derfor etterlyser vi mer kunnskap, og en åpen diskusjon om hva som faktisk skjer på havet. Først når temaet kommer på bordet, kan vi snakke om hvordan en eventuell forvaltning bør se ut. Å vise til økt vågehvalkvote eller manglende marked for kjøttet er ikke et svar på utfordringen vi peker på. Det er spekkhogger og knølhval dette handler om – arter det verken er kvote på, direktefiske på eller marked for. Og det må vi tørre å ta en debatt på.

Lodde

I år, som i alle tidligere år kommer jeg ikke unna å prate om lodde.

Vi må få bedre og mer forskning på lodde i Barentshavet.

Vi må løfte blikket og lære av andre. Se til Island. Der har de i mange år hatt en imponerende forskning på loddebestanden. Som også har gitt resultater. 

Island gjennomfører et akustikktokt på høsten som gir et foreløpig kvoteråd. De følges opp med et ytterligere tokt når gyteinnsiget kommer, og gir et endelig råd. Siden 2012 har man økt rådet åtte av årene etter påfølgende tokt.

Resultatet er et kunnskapsgrunnlag som både næringen 
og myndighetene har tillit til, og som gjør at de kan forvalte lodda på en 
trygg og bærekraftig måte. Det er dette vi ber om for lodda i Barentshavet også.

Takk for meg

Og med det går jeg inn for landing.

Men først vil jeg avlutte med å rette en takk til engasjerte representanter, medlemmer, styremedlemmer og ansatte for et godt fiskeriår!

Ønsker alle et godt møte.