Vi trenger åpen gruppe, men ikke nødvendigvis av de grunnene det ofte vises til
Kronikk av Mariann Frantsen
Åpen gruppe handler ikke bare om rekruttering eller åpen allmenning, men også om hvordan fisken skal fordeles.
Da arbeidsgruppen om åpen gruppe i torskefisket i nord la fram sin rapport 23. juni 2026, løftet det fram spørsmålet om hva åpen gruppe egentlig skal være. Rapporten beskriver en ordning som gjennom mange år har vært begrunnet med rekruttering, fiskeriallmenning, bosetting, sysselsetting og hensynet til kyst- og sjøsamisk kultur. Samtidig viser den at gruppen i dag er sammensatt av svært ulike typer fiskere.
Det er bred enighet om at åpen gruppe har en viktig funksjon i norsk fiskerinæring. Spørsmålet er kanskje heller hvilken funksjon som er den viktigste.
Fiskeriallmenningen framstår som ett av de viktigste argumentene for å opprettholde åpen gruppe. Arbeidsgruppen peker også på rekruttering som et sentralt formål med ordningen. Men her er det grunn til å stille noen spørsmål. Dersom en person allerede arbeider som fisker, er man i realiteten rekruttert til næringen. Silk sett handler diskusjonen om åpen gruppe snarere om muligheten til å etablere seg som båteier og kvoteeier, og ikke rekruttering. I få andre næringer er det en underliggende forventning om at den som skal inn i yrket, også må eie «arbeidsplassen». En bussjåfør eier sjelden bussen. En offshorearbeider må ikke kjøpe seg inn på en oljerigg for å få jobb.
Rekruttering handler normalt om å få mennesker inn i arbeid, bygge kompetanse og få erfaring. I fiskeriene kobles rekruttering ofte direkte til det å bli båt- og kvoteeier.
Mange som velger fiskeryrket starter som mannskap. Mange bygger kompetanse om bord før de eventuelt etablerer seg med eget fartøy. Andre vil kunne ha lange yrkeskarrierer uten noen gang å eie egen båt. Det betyr ikke at rekrutteringen har mislyktes.
Rapporten viser samtidig at åpen gruppe i dag består av langt flere enn bare unge nyetablerere. Her finner vi deltidsfiskere, kombinasjonsnæringsutøvere, pensjonister og fiskere som tidligere har deltatt i lukkede grupper. Det gjør det vanskelig å bruke antall deltakere i åpen gruppe som et direkte mål på rekruttering.
Skal rekruttering være en av hovedbegrunnelsen for ordningen, er det også naturlig å diskutere hva næringen faktisk trenger. Rekrutteringen til de maritime og fiskerifaglige utdanningene er god, samtidig som kvotegrunnlaget i flere fiskerier har blitt redusert. Spørsmålet er derfor ikke bare hvor mange som ønsker å bli fiskere, men hvor mange fiskere det er behov for.
Ordningen har stor verdi som en del av fiskeriallmenningen. Den bidrar til aktivitet langs kysten. Den holder en dør åpen inn til næringen. Og den minner oss om at fiskeressursene er fellesskapets eiendom. Men åpen gruppe er ikke bare et spørsmål om adgang, men også om fordeling. Avsetningene foreslås økt og den tilgjengelige kvoten fordeles på flere. Derfor er ikke spørsmålet bare hvor mange som skal få delta, men hvordan ressursene skal fordeles. Fiskere i lukkede grupper har gjennom flere tiår tilpasset seg et stadig strammere ressursgrunnlag gjennom strukturering, investeringer og kjøp av kvoter. Mange har tatt betydelig økonomisk risiko for å bygge opp en lønnsom og bærekraftig virksomhet, mens andre har forlatt næringen. Når det foreslås å øke avsetningene til åpen gruppe, innebærer det i praksis en omfordeling av kvantum fra aktører som allerede har gjennomført slike tilpasninger.
Derfor handler diskusjonen ikke bare om rekruttering og fiskeriallmenning, men også om hva som er en rimelig fordeling av fellesskapets ressurser.