Et system som tåler trykket når silda kommer inn
Diskusjonen om omsetningssystemet og leveringsmønstre blusset opp igjen i Sildelagets årsmøte og nå ved starten av nordsjøsildsesongen. Det ble tydelig hvor viktig et velfungerende omsetningssystem er for hele næringen, og at påstander om «råstofflekkasje» ikke holder når tallene peker i en annen retning.
Et omsetningssystem som tjener begge parter
Først, det er ingen tvil om at fiskesalgslagsloven og dagens omsetningssystem er viktig for både fartøy og fiskeindustrien, og annen næringsliv langs kysten. Loven gir åpenhet, ryddighet og likere konkurransevilkår – ikke bare for fiskerne, men også for kjøperne, som får en forutsigbar og rettferdig markedsplass å operere i.
Alternativet er langt mindre attraktivt. Uten dette systemet ville prisene blitt mindre transparente, og maktbalansen i næringen ville forskyves. Det ville svekke fiskernes forhandlingsposisjon og skape større usikkerhet også for industrien, som er avhengig av stabile og ryddige rammer. Omsetningssystemet er derfor ikke en teknisk detalj – det er selve fundamentet som sikrer at både fiskere og kjøpere kan konkurrere seg imellom på likere vilkår.
Tallene peker i en annen retning
Flåten og industrien er gjensidig avhengige av hverandre. Uten solide mottak langs kysten mister flåten fleksibilitet og konkurransekraft. Uten stabil tilgang på råstoff mister industrien grunnlaget for investeringer, utvikling og arbeidsplasser. Det er derfor ingen reell interessekonflikt. Når debatten om fiskesalgslagsloven og omsetningssystemet blusser opp skapes det ofte bilde om nettopp det, og at den norske flåten ikke leverer nok råstoff til Norge. Det er en påstand som gjentas ofte, men som ikke støttes av tall. Fakta viser nemlig det motsatte: Norske pelagiske fartøy leverer ca. 90 prosent av fangsten sin til landanlegg i Norge og i omsatt verdi utgjør det ca. 94 prosent. I tillegg viser tallene at utenlandske fartøy leverer mer råstoff til norsk industri enn norske fartøy leverer i utlandet – målt både i tonn og kroner, og for både mel/olje og konsum.
Tallene viser et helt annet og langt mer nyansert bilde enn det som ofte fremstilles. Det viser at norsk industri står sterkt i internasjonal konkurranse, og at påstander om «råstofflekkasje» ikke gir et korrekt bilde av virkeligheten.
Rasjonelle valg innenfor klare rammer
Flåten følger gjeldende regelverk for utbudsområder, auksjonsregler og muligheten for leveringsavtaler, fastsatt av salgslag i samarbeid med kjøperorganisasjonene. Dette regelverket gir rammene for førstehåndsomsetningen både for fiskeflåten og industrien.
Det er innenfor disse rammene fartøy konkurrerer. Fartøyene har ulike kostnadsstrukturer, driftsopplegg og ulike strategier for å sikre best mulig lønnsomhet både for mannskap og rederi. At man søker høyest mulig pris, er en naturlig del av et markedssystem, og herunder også hvor man leverer fangst. Det skulle også bare mangle – et fartøy drives som en bedrift, og enhver bedrift må ta valg som sikrer best mulig drift og lønnsomhet.
Flåte og industri opererer i et internasjonalt marked, med konkurranse om råstoff, kapasitet og logistikk. Både flåte og industri tar rasjonelle valg innenfor de rammene som finnes. Den pelagiske verdikjeden er sterkest når både flåte og industri er robust. Ingen er tjent med at den ene parten svekkes.
Omsetningssystemet fungerer, og det fungerer fordi det skaper forutsigbarhet og åpenhet i en næring som er avhengig av nettopp det når silda kommer inn store volumer på kort tid. Og så er det også viktig å ha med seg at auksjonssystemet også bidrar til kvalitet ved å sørge for at prisen gjenspeiler hvilken kvalitet fiskerne leverer.
Mariann Frantsen og Kristian Sandtorv