Makrellforvaltningen trenger en realitetsorientering
Forvaltningen av makrellbestanden i Nordøst-Atlanteren står i dag i en situasjon der gamle forklaringer ikke lenger holder. Nye metoder viser at makrellbestanden i en årrekke har vært kraftig undervurdert, og at de tallene som har ligget til grunn for kvoter og politiske beslutninger, ikke har vært i nærheten av å beskrive virkeligheten i havet. Likevel hører vi fortsatt forklaringer som ikke tar inn over seg dette.
I en artikkel i Dagbladet nylig uttalte Havforskningsinstituttet at dagens bestandsnedgang blant annet skyldes «overfiske» tilbake til 2010. Det er en alvorlig påstand – særlig fra et institutt som kjenner datagrunnlaget godt og vet at bildet i dag er et helt annet. De oppdaterte tallene fra ICES viser at bestanden var bærekraftig fisket i alle år fra 2010 til 2021og antyder deretter et relativt beskjedent overfiske fra 2022 til 2025. At overfiske i det hele tatt nevnes når dagens kunnskap viser at dette ikke stemmer, er oppsiktsvekkende. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette gjentas når institusjonene selv har dokumentert at makrellbestanden historisk var langt større enn antatt. Det fremstår mer som et forsøk på å skyve egne feil i bakgrunnen enn som en faglig begrunnet forklaring.
En bestand som var langt større enn antatt
I 2016 anslo ICES makrellgytebestanden til 4,6 millioner tonn. Etter at modellen for naturlig dødelighet ble oppdatert i 2025, førte dette til at bestanden ble oppjustert til 11,3 millioner tonn. Tråltokt og merkeforsøk – særlig RFID-merkene – peker mot en toppbestand på rundt 20 millioner tonn i 2016. Dette er ikke små justeringer. Det er en fundamental erkjennelse av at forvaltningen i mange år har styrt etter tall som var minst to til fire ganger for lave. Når bestanden i realiteten var så stor, er det ikke overraskende at den til slutt falt. Det er slik økosystemer fungerer når en art blir for dominerende: konkurransen øker, kondisjonen faller, rekrutteringen svekkes og naturlig dødelighet stiger.
Bestandsnedgangen skyldes ikke overfiske – men overflod
Når HI peker på overfiske som hovedforklaring, hopper de over den egentlige årsaken: Bestanden var for stor i utgangspunktet. En gigantbestand av makrell førte til for sterk konkurranse om mat, dårlig kondisjon hos gytefisk og svak rekruttering over mange år. Makrellen påvirket også andre arter negativt – sild, torsk, villaks og sjøfugl – gjennom konkurranse og predasjon.
Dette er veldokumenterte mekanismer. De har ingenting med overfiske å gjøre. De oppdaterte tallene fra ICES viser at fisketrykket lå godt under det nivået som vanligvis anses trygt for bestanden. Det var altså underfiske, ikke overfiske. Når HI kommuniserer til offentligheten, burde de være tydelige på dette.
Metodene som sviktet
Eggtoktet, som gjennomføres hvert tredje år, har vist seg å ha liten verdi i bestandsberegningene. Tråltoktet overvurderer fangbarheten av makrell betydelig, blant annet fordi makrellen unngår trålen, den står dypere enn der trålen fisker og fordi store områder ikke dekkes. Merkeforsøkene, som viste en langt større bestand, ble enkelt satt til side fordi resultatene «ikke kunne stemme».
Når tre uavhengige dataserier peker i én retning, og modellen peker i en annen, er det modellen som må justeres. Ikke dataene som må bortforklares.
Veien videre
Makrellen er en av våre viktigste fiskeressurser og en nøkkelart i økosystemet. Forvaltningen må derfor være basert på mest mulig nøyaktige bestandsestimater og åpenhet. Det innebærer å erkjenne at bestanden historisk var langt større enn antatt, å kommunisere årsakene til bestandsnedgangen korrekt og å forbedre metodene som brukes til bestandsestimering. Det er nødvendig med en uavhengig gjennomgang av hele makrellforvaltningen.
I flere tiår har feilaktige modeller og mangelfulle dataserier blitt bortforklart, selv når observasjoner i felt og andre målinger pekte i en helt annen retning. Når vi nå vet at makrellbestanden har vært dramatisk undervurdert, må denne innsikten brukes aktivt til å unngå at de samme feilene gjentas. Det er ikke usannsynlig at flere av feilene gjentas i dag og at makrellbestanden fortsatt er underestimert.
Tilliten til forvaltningen av våre felles ressurser avhenger av at fakta legges frem korrekt. Når kunnskapsgrunnlaget endres, må også budskapet gjøre det. Ny innsikt må tas på alvor, og tidligere feil må erkjennes. Samtidig må det ligge et tydelig ønske om bedre og mer treffsikre metoder til grunn. En forskning og forvaltning som ikke tar lærdom av tidligere feil, vil fortsette å produsere nye.
Kristian Sandtorv – Pelagisk Forening
Mariann Frantsen – Pelagisk Forening
Jens Christian Holst- Ecosystembased