Kvalitet er ikke problemet – det er løsningen
Når fiskeriministeren hevder at dårlig kvalitet er et hovedproblem i fiskerinæringen, overser hun realitetene i store deler av næringen. I stedet for å generalisere, bør innsatsen rettes mot å sikre at kvalitet faktisk lønner seg – for det er nettopp pris som driver både kvalitet og praksis i flåten.
I juni inviterte fiskeriministeren til møte med organisasjonene i villfisknæringen, med et tydelig premiss: at det foreligger et kvalitetsproblem i fiskerinæringen. Hun uttalte at dårlig kvalitet er sløsing med både mat og penger, og varslet samtidig etableringen av en ekspertgruppe som skal foreslå tiltak. Her er vi helt enige – dårlig kvalitet er sløsing, og det er fornuftig med en ekspertgruppe som kan komme med konkrete løsninger. Så det er i utgangspunktet positivt med initiativ for forbedring – men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved det ensidige premisset som legges til grunn.
Kvalitet og økonomi går hånd i hånd
Det er ikke heldig at fiskeriministeren – som burde være Norges fremste ambassadør for norsk fisk og sjømat –så ukritisk og bastant inntar en holdning til at det er kvalitetsproblemer i hele næringen. En slik tilnærming risikerer å svekke tilliten til en sektor som i stor grad leverer på både kvalitet og bærekraft. Vi etterlyser derfor at statsråden konkretiserer hvilke utfordringer hun mener er reelle – og hvor de faktisk ligger. I møtet var det underforstått at det var enkelte fiskeri en snakket om, og er det som menes så må det komme fram.
Tilbakemeldingene fra landindustrien i pelagisk sektor viser at flåten i stor grad leverer i tråd med ønsket kvalitet. Det er ikke tilfeldig. Flåten har en klar økonomisk motivasjon for å levere det markedet etterspør. Det er i fiskerens egeninteresse å sikre at råstoffet møter kvalitetskravene – fordi det gir best pris og minsker risikoen for nedklassing og redusert pris. Kvalitet og økonomi går hånd i hånd, og derfor er kvalitetsfokus alltid til stede.
Markedet definerer kvalitet
Når industrien gir tydelige signaler om hva som forventes, tilpasser flåten seg – både med tanke på tidspunkt, område og håndtering. Men det forutsetter at kvalitet faktisk lønner seg. I enkelte fiskerier er det ikke nødvendigvis slik i dag, og det er mulig det er dette statsråden generalisering bunner i. Derfor er et av våre viktigste innspill at kvalitet må lønne seg.
Pelagisk fiske er sesongbasert og tett knyttet til biologi og geografi. Flåten legger stor innsats i å treffe riktig tidspunkt og sted for å kunne levere fangster av høy kvalitet. Et godt eksempel på hva som skjer når dette ikke er mulig, er perioden da den norske makrellflåten ikke hadde adgang til britisk sone. Konsekvensene var tydelige: en annen kvalitet, redusert lønnsomhet og økte utslipp. Uten tilgang til britiske felt ble flåten tvunget til å fiske på andre fiskefelt og på andre tidspunkt, hvor kvaliteten var en annen. Dette påvirket både pris og etterspørsel negativt. Innspillet til myndighetene er derfor at det må sikres tilstrekkelig sonetilgang gjennom gode, internasjonale kvoteavtaler. Forvaltningen må legge til rette for at flåten kan fiske der og når kvaliteten er slik betalende kunder etterspør.
Når landindustrien og kjøpere er tydelige og konkrete i forkant av hver sesong om hva markedet etterspør vil flåten planlegge målrettet og levere deretter. Det er markedet som definerer hva som er god kvalitet.
Kvalitetsdebatten viser med all tydelighet at forvaltningen fortsatt har en tendens til å se fiskerinæringen gjennom et altfor smalt perspektiv. Norsk fiskerinæring er mangfoldig, både geografisk og artsmessig, og det må også reflekteres i hvordan utfordringer forstås og tiltak utformes. I år, som tidligere år, deltar Pelagisk Forening på Arendalsuka, og der skal vi være en friendly reminder både til forvaltning, politiker og forbruker på nettopp dette.