Blåser havvind i fiskeriene?
Kronikk av Mariann Frantsen, publisert i FBFI 22.09.23
Mens fiskerne har vært på havet og jaktet mat har olje- og energilobbyen trålet politikere i stortingskorridorene.
Skal vi være litt selvkritiske, så kan vi si at vi har sovet i timen. Vi har vært opptatt av å diskutere fordeling mellom nord og sør, kyst og hav, forvaltning av fiskebestandene, strukturkvoter og hvem som skal fiske hvor. Resultatet er at vi har bygget en sjømatnæring som er Norges nest største eksportnæring. I tillegg landes rundt 2,5 millioner tonn fisk hvert år, med rekordlavt klimaavtrykk. Det fiskes nesten en million måltider hver eneste time. Men det har vi ikke vært like flink å fortelle om.
Trange forhold for fiskeriene
I mellomtiden så er streker tegnet på kartet og bordet fanger. Ser vi på et kart som viser petroleumsvirksomhet, skipstrafikk og planlagte havvindparker, i tillegg til de tretti prosent av havarealene som regjeringen har forpliktet seg til å verne, så begynner det å bli trangt der ute.
Alle higer etter de samme arealene, banker og grunner. For fiskerne er ikke dette en fastliggende potetåker. Fisken flytter seg gjennom året, og fra år til år. Fisken ser ikke strekene som er tegnet på kartet. Fiskeriene er avhengige av å kunne tilpasse seg fiskens vandringsmønster og utbredelse, og fiskeriavtaler med andre land.
Industri midt i matfatet
Havvind var det store temaet under Arendalsuka. Det ble sagt at det var rundt 200 debatter som hadde havvind som tema.
I møter med politikere og havvindaktører ble det gjentatte ganger sagt at det skal tas hensyn til fisken, til gyteområder og til vandringsmønster. Men i neste setning ble det sagt at vi har «ingen tid å miste», at det haster og at særlig fiskerne burde være opptatt av dette pga havklimaet. Og ja, det er nettopp det som er poenget, - fiskerne er særlig opptatt av klimaet. Av samme grunn som vi er opptatt av havvindindustrien. For de lever av havet og naturen, og føre-var er prentet inn. Når det gjelder havvindutbygging er logikken med konsekvensutredning før utbygging snudd på hodet. Her skal man nemlig bygge først, så ser man hvordan det går.
Vet fortsatt for lite
Det kan se ut som om havvind-industrien og det terawatt-ivrige apparatet rundt «blåser i fiskeriene». På Arendalsukas store havvindkveld ble det sagt at aktørene er klare til å gå i gang og at problemet med sameksistens var løst! Det er en beskrivelse fiskerne ikke kjenner seg igjen i. For problemet med sameksistens er ikke løst!
Vi vet fortsatt for lite om hvordan havvindindustrien påvirker fiskebestandene og fiskeriene. Akkurat slik Havforskningsinstituttet nettopp uttalte. De sier det i mange varianter: Vi mangler kunnskap. Kunnskapsgrunnlaget er spinkelt med svært få studier som handler om effekten havvind har på fiskeri. Vi har kunnskapshull. Vi mangler kunnskap som går over tid. Vi har ikke kunnskap som svarer på spørsmålene fiskerne har om hvordan fiskeri blir påvirket.
Forskningsressursene til havvindsindustriens påvirkning på livet i havet står ikke i stil med regjeringens og havvindsaktørene sine ambisjoner. Med den utbyggingstakten man legger til grunn haster det med å dekke store kunnskapshull. At aktørene er klare til å gå i gang, er ikke alene nok til å starte utbygging. Vi kan ikke gå i gang før vi har bedre kontroll på konsekvensene av havvindindustrien for livet i havet og fremtidig uttak av mat.
Mismatch mellom satsing på kunnskap og utbygging
Samtidig er det ikke nok ressurser til rådighet til å svare på regjeringens ambisjoner.
Havvindindustrien er den største konkurrenten til havarealene i de neste tiårene.
Det er et paradoks at ambisjonene til regjerningen ikke samsvarer med ressursene som brukes i forvaltningen og i forskningsmiljøene, som skal ta vare på livet i havet og bidra til sameksistens mellom fiskeri, havvind og natur. Det er også vanskelig å forstå hvordan regjeringens skal klare å nå uttalte mål om at viktige fiskeområder ikke skal bli skadelidende i havvindutbyggingen.