Havvind er ikke løsningen

Satse mer på vindkraft til havs, sier direktøren i Havforskningsinstituttet og rektor ved Universitetet i Bergen, men når vi vet alt vi ikke vet, så må vi dra i håndbremsen.

I et debattinnlegg i Bergens Tidende sier Sissel Rogne, direktør i Havforskningsinstituttet og Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen, at vi må satse på havnæringene. De viser til at det kan gi økt aktivitet, men da må vi bruke klokskap og bærekraft gjennom alle ledd.

Problemet er at havvind-industri, som de peker på, ikke nødvendigvis er klokskap og bærekraft.

Klimaendringene påvirker livet i havet og vi må redusere klimagassutslippene. Det er ingen som er mer opptatt av det enn våre medlemmer, fiskebåtredere, som lever av havet og naturen. Vi heier på fornybar energi og vi er positive til andre næringer og aktivitet på havet. Det er med på å gi næringslivet langs kysten flere ben å stå på, og skaper aktivitet og arbeidsplasser på kysten. Det er åpenbart at vi ikke ønsker å sage av greina vi sitter på. Men havvind-parker i matfatet er ikke en del av løsningen.

Det er mye vi ikke vet

Mens direktøren i Havforskningsinstituttet peker på havvind som et satsingsområde, peker fotfolket hennes på en rekke områder der havvind kan skade hav og fisk. Utbygging av havvind-industri kan gjøre skade på flora og fauna på havbunnen. Sprenging skremmer fisk og dyr. Støyen fra vindturbinene kan stresse fisk og gyting. Installasjonene kan fungere som kunstige rev som øker det biologiske mangfoldet – eller trekker til seg fremmede arter.

Det har vært forsket lite på området, og «det er mye vi ikke vet», sier Havforskningsinstituttet om hvilken innvirkning havvindparkene vil ha på fisken.

Kamp om arealet

Men det vi har kunnskap om er hvor havvind-parkene planlegges og plasseres. Og da undrer vi oss ennå mer over at det blir presentert som en del av løsningen. Langs hele norskekysten fra sør til nord, så planlegges havvind-parker midt i fiskefeltene. Listen over områder med planlagte vindparker til havs er til forveksling lik fiskerinæringens Best-of-liste. Vindparkene er planlagt på banker og grunner – som også er hvor fiskeriene foregår.

Petroleumsvirksomheten pågår på samme sted. Kart som viser petroleumsvirksomhet, fiskeriaktivitet og planlagte havvindparker viser at det virkelig begynner å bli «tettbygd» i områdene der det er grunt – altså på fiskefeltene. Så selv om havet er stort og vi har mye vind, så er det likefull bare avgrensede området som er brukende til alle disse formålene. Næringen ønsker å få til sameksistens, men planlagt utbygging av havvindparker legger ikke til rette for dette og det betyr arealkonflikt.

At utbygging av havvindindustri ikke må bli til hinder for fiskeriaktivitet, fisken eller viktige gyte- og oppvekstområder er vi ikke alene om å mene. Forarbeidene til Havenergiloven sier det er avgjørende at en satsing på havenergi lar seg forene med god sameksistens med fiskeriinteressene. Og fra våre skotske fiskerkollegaer der havvind-utbyggingen har kommet lengre enn her, blir vi advart om at det ikke noen er gode eksempler på sameksistens mellom kommersielt fiske og vindindustri til havs.

Miljøsnill sild

Havnæringene er nøkkelnæringer i den grønne omstillingen, sier Sissel Rogne og Dag Rune Olsen. I iveren etter å være grønne, kan det virke som om de har glemt at fiskeri er en havnæring som leverer sunn og bærekraftig mat med rekordlave utslipp. En sildefilet har et klimafotavtrykk på 0,9 kilo CO 2-ekvivalenter per kilo produsert vare. Rent storfekjøtt har 22,7 til sammenligning. Skal da produksjon av miljøvennlige og subsidiefri matproduksjon bli erstattet med energiproduksjon der vi vet så lite om konsekvensene?

Bærekraftig fisk før bærekraftig energi

Om havvind isolert sett kan være bærekraftig, så er ikke alt grønt bare skjønt. Er det bærekraftig å skyve unna bærekraftig matproduksjon? Skal energiprodusenter få ta fiskefeltene i bruk i stedet for matprodusentene om bord i fiskebåtene? Kan vi gamble med en varig og fornybar matressurs for å teste ut havvind-industri?

Det blir argumentert med at vindturbiner skaper miljøvennlig energi som verden trenger. Vi må bare minne om at bærekraftig forvaltning av fisk er fornybar og varig produksjon av mat, med rekordlavt miljøavtrykk. Verden har ikke noe mindre behov for det.

I sum handler det om at vi vet for lite. Føre-var prinsippet må gjelde. Uten kunnskap, ingen utbygging. Vi kan ikke la miljøvennlig subsidiefri matproduksjon bli erstattet med energiproduksjon vi ikke vet nok om konsekvensene av.