Penger, møkk og ressursrente
Arve Myklebust og Mariann Frantsen har hatt kronikki FBFI.
Da Pelagisk Forening seilte inn til Arendalsuka med Brennholm første gang for nesten to år siden, så hadde vi ett viktig budskap i lasten. Ressursrente i praksis. Da Eidesenutvalgets rapport havnet på skrivebordet i departementet, ble vi påmint det vi er tuftet på – aktivitet og sysselsetting langs hele kysten!
Nå ser vi – med glede – at forståelsen av dette med ressursrente i praksis har spredd seg. Vi ser fiskere og redere fra store båter og fra små båter, folk fra ulike fiskeri og ulike steder, sentrale tillitsvalgte, ja aktører i ulike sammenhenger, som snakker om ressursrente på samme måten som Pelagisk Forening.
De politiske partiene kommer etter. Landsmøte etter landsmøte konkluderer med at de er kritiske til, eller mot innføring av grunnrenteskatt.
Vi må bare heie på, og gjenta poenget vårt. Vi betaler allerede ressursrenteskatt. I praksis.
Det er, som mange andre også nå har sagt i aviser og fra talerstoler, på kaikanten og rundt kaffekoppen, fiskeflåten betaler gjennom alt vi legger igjen langs hele kysten.
Varmgang i kalkulatoren
DNBs ringvirkningskalkulator går varm. Det er bra. Det gjør godt både for oss selv som næringsutøvere og samfunnet å se hvilke verdier fiskeriene skaper. Vi holder liv i private arbeidsplasser og vi sørger for skatteinntekter til velferdssamfunnet. Ringvirkninger spres langs hele kysten.
Må sikre aktivitet og arbeidsplasser
I møte med det som skal skje i vår, gjennomgangen av norsk fiskeripolitikk, så MÅ det understrekes at «ressursrente i praksis» er avhengig av et visst antall og mangfold av både redere, fartøy og fiskere. Færre selskap betyr at mindre deler av kysten blir tatt i bruk.
Skal den naturlige ressursrenta fungere på best mulig måte, fordrer det en kritisk masse av fiskere både for å drive sunn konkurranse og skape aktivitet. Få fiskere og få båter gir ikke tilstrekkelig miljø og nok konkurransemoment som er nødvendig for innovasjon. Det er nettopp den sunne konkurransen mellom flere redere og fiskere som gir nyskapning og er teknologidrivende.
Må ha spredning
Et rederi som har støvsuget kysten for kvoter skaper selvsagt også ringvirkninger, men du får ikke spredning av ringvirkningene og levende lokalsamfunn langs kysten ved for stor kvotekonsentrasjon på få hender. Ressursrente i praksis krever spredning av båter og redere. Vi må ha mange og et mangfold. Det sikrer aktivitet og arbeidsplasser langs hele kysten. Da blir det naturlig ressursrente.
Den britiske vitenskapspioneren Sir Francis Bacon sa «Det er med penger som med møkk – de gjør bare nytte for seg når de blir spredd». Kanskje er det slik med kvoter også?