Sugerør inn i fiskekassa

Kommentar i Fiskeribladet 2.11.20.

Staten strammer skruen for fiskeriene, og nye 200 millioner kroner i året kan havne i statskassa i stedet for å skape aktivitet langs kysten.

Det snakkes mye om dem som har sugerør inn i statskassa. Nå kan det se ut som om staten selv vil prøve seg med sugerør – og da inn i kassen til fiskerne og kysten. 

Forslag som alt er kommet i statsbudsjettet og et forslag som fryktes i revidert budsjett, betyr samlet en årlig økt belastning på fiskerinæringen på rundt 200 millioner kroner.

  1. Kontrollavgiften. Regjeringen foreslår å styrke fiskerikontrollen og øke bevilgningene med 42 millioner kroner. Kontroll ganger hele næringen. Det sikrer ressurskontroll og likere konkurransevilkår. Men samtidig bekymrer det oss hvor lett det er å pålegge flåten nye avgifter. Den økte kontrollaktivitet skal finansieres med ny kontrollavgiften for fiskeflåten. Avgiften er i første omgang satt til 0,22 prosent av verdien av førstehåndsomsetning. Friskt i minne har vi forskningsavgiften som for få år siden startet på 0,35 prosent. Den er nå 1,35 prosent og utgjør derfor en betydelig kostnad for fartøyene. 
  1. Co2- avgift. Nedtrapping av kompensasjon for Co2-avgift på 51 millioner kroner per år fremover betyr at fiskerinæringen må betale avgift i stedet for å ha kapital til å utvikle og ta i bruk ny teknologi som kunne fått ned Co2-utslipp, og være med på innovasjon og verdiskaping i den maritime næringen langs kysten. Avgiften gir et incentiv for å lande i utlandet siden man da unngår avgiften ved bunkring. Avgiften rammer marginale fiskerier fordi kostnaden kan bli for høy.
  2. Fiskal avgift. Så er det disse 100 millioner kronene i fiskal avgift som ble bebudet når kvotebanken ble lagt vekk. Det ligger selvsagt snublende nært å tenke at fiskal avgift passer perfekt til fiskeri, men fiskal har ingenting med fisk å gjøre. Fiskal er latin og handler om en kurv eller pengekasse, en avgift eller skatt til staten, som ikke har noen annen funksjon enn å skaffe staten penger.

Mer til statskassa, mindre til kysten

Og det er problemet- «som ikke har noen annen funksjon enn å skaffe staten penger»-

at stadig mer skal betales til statskassen i stedet for at overskuddet fra fiskerinæringen skal komme kystsamfunnene til gode.

Dette handler ikke om at fiskerinæringen ikke vil ta sin del av felleskostnader i velferdssamfunnet. 

Vi skal fortsette å ta samfunnsansvar. Næringen bidrar som alle andre næringer gjennom det vanlige skatte- og avgiftssystemet. Men ressursrenten, den skal tilfalle kystbefolkningen. Særskatter og særavgifter i fiskerinæringen bidrar til det motsatte og flytter verdier fra kysten til stat.

Den eksklusive retten fiskerne har til å høste av haves goder er gitt gjennom en samfunnskontrakt der høstingen av de marine ressursene skal komme kystbefolkningen til gode gjennom aktivitet og arbeidsplasser.

Den fiskale avgiften er et resultat av den store debatten om kvotemelding og kvotebank. Etter høylytte og samstemte protester fra hele fiskerinæringen, endte det med at kvotebanken ble lagt på is. I stedet bad Stortinget regjeringen om så snart som mulig å komme med et forslag om en fiskal avgift på fiskeriene tilsvarende rundt 100 millioner kroner i året. Navn og ordning er forskjellig, men penger skal inn. Til statskassen, fra kysten. Det er likt. 

Fiskeri er navet i kysten

Mange fiskefartøy med variert og spredt eierskap er navet i klyngen med fiskerirelaterte bedrifter som gir store ringvirkninger og aktivitet. En arbeidsplass om bord skaper to på land. Slik leverer næringen på havressursloven og deltakerloven.

Hvis det legges opp til en fiskerinæring med langt færre båter og mindre ringvirkninger, hvis poenget med fiskeri blir å bygge opp statskassen og skape arbeidsplasser i det offentlige, så må hele puslespillet legges på nytt.

Vi håper at fremtiden skal ligge i at kysten får høste den naturlige ressursrenten i fiskeriene. Ikke at staten får høste en fiskal avgift «som ikke har noen annen funksjon enn å skaffe staten penger».