Hva har en boks med makrell i tomat med storpolitikk å gjøre?

Kommentar i Fisekeribladet 12.8.19

Svaret er EØS, og under Arendalsuka skal både avtalen, elefanten og makrellen på bordet.

500 millioner EU-borgere vil ha fisk til middag og de vil ha lettvinte middager. Tidsklemma er ikke noe vi bare har i Norge. Lettvint fiskemiddag betyr bearbeidet fisk. Og her ligger store muligheter for kystnasjonen Norge til flere arbeidsplasser og større verdiskaping.

Men hva skjer? I en verden der det rasles med sablene om handelskrig mellom de største landene i verden, der vi er stengt ute fra Russland som marked og vi trolig må vente på hva Boris Johnson gjør med Brexit, så øker motstanden mot EØS her hjemme. I dette rommet av storpolitikk så vandrer fiskeri-elefanten rundt med manglende og dårlig avtale.

Hvordan skal vi sikre at vi får handelsavtaler som gjør at vi kan utnytte det verdiskapingspotensialet som ligger i sjømatnæringa?

EU produserer kun halvparten av sjømaten som de spiser selv. Resten henter de utenfra og Norge er EUs største leverandør av sjømat. Men dårlige avtaler stopper oss fra å bearbeide fisken før vi sender den til EU. Det betyr blant annet at det er over 20.000 arbeidsplasser i EU som bearbeider norsk fisk. Dette er arbeidsplasser som kunne styrket lokalsamfunn langs hele kysten. Det er fisk vi skal eksportere, ikke arbeidsplasser.

Årsaken er blant annet et toll-regime som spesielt straffer pelagisk næring. Mens blant annet hvitfisk har tollsatser helt ned mot null, er det 15 prosent toll på sild og 20 prosent på makrell. Med et system der bearbeidet fisk også straffes med ekstratoll ender boksen med makrell i tomat på en tollsats på 25 prosent.

Flere kroner av hver kilo fisk

Vi selger over nitti prosent av fisken vår til utlandet og to tredeler av eksportinntektene kommer fra EU. Vi kan ikke lenger sitte stille i båten. Vi må forbedre avtalene om villfisk. Avtalene har vært de samme siden 1994, men verden er ikke den samme. Samtidig er fri markedstilgang til EU ett av de viktigste tiltakene norske myndigheter kan gjøre for pelagisk næring.

Det handler om å skape flere kroner av hver kilo fisk og skape flere arbeidsplasser. Det handler om å legge til rette for en bærekraftig fiskerinæring som også skal være lønnsom og innovativ. Det handler om å styrke Norge som sjømatnasjon.

Vi må igjen ta debatten. Det gjør Pelagisk Forening under Arendalsuka som starter i dag. Det er tredje gang Brennholm legger til kai i det største og viktigste politiske verkstedet som er i Norge. Vi inviterer om bord til kunnskapsutveksling og debatter, og i år er blant annet temaet «EU, da – villfisk kjenner ingen grenser». Vi spør om det finnes et handlingsrom for å utforske alternativene til dagens EØS-avtale, kan den utvides eller endres? Eller er avtalen så satt at det eneste alternativet er full avvikling eller fullt EU-medlemskap?

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Fiskerinæringa, Norges nest største eksportnæring, kom aldri med den gangen. 25 år etter er det kanskje på tide å se på saken på nytt?