Lukker møter, åpner for mistenkeliggjøring

Om knappe to uker skal vi feire nasjonaldagen, vifte med flagg og snakke om demokratiet. Dessverre ser vi igjen eksempel på at det er all grunn til å holde fanen høyt og kjempe for et levende demokrati.

Noen er likere enn andre?

Fiskeriministeren inviterer til høringsrunde om fremtidens kvotestruktur. Samtidig kan det se ut til at det er noen han vil lytte litt ekstra til. Noen utvalgte ble invitert til hans bord. Hva som blir sagt der, er det ingen som får vite. At møtet var offentliggjort, hjelper ikke. Innholdet i møtet er hemmelig. Det skaper grobunn for mistenkeliggjøring. Det burde verken fiskeriministeren eller andre som deltok på møtet legge opp til i en av de største og viktigste diskusjoner og avgjørelser som skal tas i fiskerinæringen på lang tid.

Innsyn i offentlig forvaltning er et avgjørende grunnprinsipp i en velfungerende nasjon. Offentlighetsloven, og andre lover som regulerer offentlig forvaltning, er basert på grunntanken om at alt skal være åpent og enkelt tilgjengelig for borgerne. Loven bestemmer at dersom dokumenter og opplysninger skal holdes unna folk, må det oppgis en grunn. Og det må være en god grunn. Målet med åpenheten er medbestemmelse for å bevare et levedyktig demokrati. Innsyn gjør oss bedre rustet i pågående debatter. Åpenhet gjør at flere synspunkter kommer fram, at saker blir bedre belyst og vi får bedre beslutninger.

Om møtet hos Fiskeriministeren 26. april, forteller to av politikerne til Fiskeribladet at det var et rent informasjonsmøte, kunnskapsinnhenting. Andre har kalt dette et drøftingsmøte, og det er gitt uttrykk for interesse av å høre hva de ulike partene mener. At stortingspolitikere søker kunnskap om næringen vår er positivt. Vi ønsker at stortingspolitikerne skal fatte beslutninger ut fra kunnskap og kjennskap til næringen. Men vi ønsker også at utformingen av politiske rammebetingelser for næringen skal skje etter demokratiske spilleregler.

Skinndemokrati – kritikerne på gangen?

Mange er kritisk til at noen få utvalgte ikke bare kan ha fått et forsprang på informasjonen om hvordan framtidens ordninger i fiskerinæringen skal se ut. De samme aktørene er også gitt en mulighet til å tegne virkeligheten og kanskje stake ut kurs for fiskeriministeren, så vel som næringskomiteen, i den videre utformingen av framtidige politiske rammebetingelser for næringen. Det gir debatten om framtidens kvotestruktur et demokratisk underskudd. Det gir dessverre også rom for både mistenkeliggjøring, og en debatt som i for liten grad handler om å framføre argumenter om selve saken.

Vi håper at politikerne som var på møtet for å høre meningene fra ulike parter i næringen og hente kunnskap, vet at representantene i møtet ikke representerer hele næringen. I realiteten har de bare møtt deler av næringen og dermed hørt bare deler av sannheten. Og dette er nettopp kjernen i problemstillingen. Vi er bekymret for hva som skjer dersom man inviterer til dialog med bare deler av næringen, kanskje til og med ekskluderer de som kan tenkes å ha et annet syn. Hva skjer når man skyver kritikerne ut på gangen? Og hva skjer hvis det i tillegg er slik at stortingspolitikerne tror at man i disse møtene har hørt de ulike partene i næringen? Da har vi ikke demokratiske prosesser. Da blir ikkehemmelige møter med vidåpne låvedører et skinndemokrati. Det ønsker vi ikke. Vi ønsker heller ikke mistanke om at fiskeridepartementets møterom har blitt fasilitator for vellykket lobbyvirksomhet.

Skal vi danse?

Det er rundt hundre år siden de første støvlene begynte å trampe i takt. I 1926 trampet tusen støvler og flere til, så taktfast sammen at Norges fiskarlag ble skipet – og ble en maktfaktor. Effekten av tusen støvler som trampet i takt ble så stor og avgjørende at det fortsatt er et ideal. I alle fall i festtalene. Vi snakker fortsatt om å stå sammen, for å stå sterkere, det snakkes om samholdet. Men vi ser stadig oftere at folk har sine egne favorittmelodier og ikke greier – eller ønsker – å trampe samme takten.

Hvilken melodi og hvilken takt det ble trampet til hos fiskeriministeren vet vi ikke. Da blir det vanskelig å være med i dansen.

Vi håper at den videre utformingen av fiskeripolitikken preges av åpne demokratiske prosesser. Vi ønsker en debatt som verdsetter mangfold og håper at kritikere tas inn fra gangen.

Visst skal vi heise flagget høyt på nasjonaldagen, rope hurra og feire, men vi ser at demokratiet er noe man stadig må kjempe for.

Pelagisk Forening

Marit Hamre

Kristian Sandtorv

Eirin Roaldsen

Andreas Leine

Mariann Frantsen